I walked past a smashed lettuce head // filled with flat clustering fragments // overflowing with colors // yellow, purple and red
2025
ClubØ, Oslo
Photo: Malene Økland
Frigging Chewed Chewing Gum, 2025, collography print on cotton and polyester, 180 x 100 cm
Only a few people have the abiltity to look at an old shoe for ten minutes, 2025, collography print on cotton and polyester, 180 x 100 cm
!!!!!, 2025, collography print on cotton and polyester, 100 x 100 cm
I turn left, go a few blocks, turn right, go a block or so, turn left, I move along, 2025, collography print on furniture textiles, 60 x 42 cm
I turn left, go a few blocks, turn right, go a block or so, turn left, I walk slowly up the stairs, 2025, collography print on cotton and furniture textiles, 60 x 70 cm
I turn left, go a few blocks, turn right, go a block or so, turn left, I see my reflection in the window, 2025, collography print on furniture textiles, 60 x 55 cm
I am thinking of a colour: yellow, 2025, collography on cotton and silk, 30 x 25 cm
Utstillingstekst av Simen Godtfredsen
Johanne forteller meg om bussturene sine. Om hvordan verden utenfor bussvinduet fanger oppmerksomheten hennes. En linje, en farge. Litt avflasset graffiti, en gammel stripe med veimerking som holder på å forsvinne. Disse tilsynelatende uviktige merkene på byens overflate trer plutselig fram. De viser seg, avslører seg og tar på seg en slags viktighet. I øyeblikket så fanger de oppmerksomheten hennes og hun får en trang til å fange disse øyeblikkene. Det er disse øyeblikkene som danner grunnlaget for bildene som senere trer fram.
Rester, rester av trykk, rester av prosesser, minner, inntrykk, avfall, avkapp, avtrykk. Små spor. Nytt liv. Her er det ikke tankene som teller. Ikke tankene som styrer. Det er farger, former og følelser. Ved å eliminere tankekraften. Ved å separere kroppen og sjelen fra hjernen så får de operere fritt. De får operere lykkelig. Depresjon, angst, fobi, kall det hva du vil, starter alltid i hjernen, i tanken. I sinnet. Se på bildene, om vi kan kalle verkene det. Se på bildene og tenk på hva du ser. Et spill for galleriet. Et spill på ditt eget sinn. Fortell meg hva du ser, og du forteller noe om deg selv. Om du river et kart i filler og fester bitene sammen på ny på nye måter, hvilken verden oppstår da? Er det det samme kartet? Er verden den samme? For om du skal forsøke å navigere den gamle verdenen med dette nye kartet vil du alltid gå feil? Hvis du går feil mange nok ganger vil du til slutt gå riktig? Eller er det riktig å gå feil? Er det ikke da det virkelige, det ekte manifesterer seg for dine føtter? For ditt sinn?
Jeg vasker hendene på badet. Titter ned på gulvet. Ser treningsklærne ligge henslengt. Ser oransje, hvitt, rødt, lilla, sort, gult, grått og blått. Noen ville sett rot på gulvet. Jeg ser farger, former og teksturer. Tar et bilde med telefonen, men bildet klarer ikke å fange øyeblikket. Klarer ikke fange essensen av det jeg ser.
Fange det som fanger oppmerksomhet. Det er slik prosessene ofte starter. Med slike øyeblikk på bussen. På vei til skolen, på vei til jobb, på vei hjem. I det hverdagslige. På vei fra et sted til et annet. Det er da sinnet er mest oppmerksomt. Johanne trykker, printer, klipper, river, søler, farger, syr, limer, mister og finner. For meg virker det kaotisk, men for henne finnes det et usynlig system. Jo mer hun ser, jo mer hun produserer, jo mer passer noe sammen med noe annet. En linje på en tekstilbit fortsetter over i en annen. En farge på en bit hermer fargen på en annen og ut av fragmentene danner det seg plutselig bilder. Ut av kaoset danner sinnet strukturer, bilder og kart. Bildene blir ikke bilder i seg selv. De blir psykedeliske kart. Psykedeliske psykogeografiske kart. Kart du på alle måter vil gå deg vil ved å bruke. Det er det som er poenget.
Bussen kjører videre og øyeblikket, øyeblikket man henger seg opp i, det perfekte øyeblikket forsvinner sakte vekk og blir et lite bilde i speilet.